Hvorfor holdes khutbaen på arabisk?
Arabisk er ikke et tilfeldig valg. Det er språket Koranen ble åpenbart på, og språket Profeten ﷺ holdt den første khutbaen på i Medina.
إِنَّا أَنزَلْنَاهُ قُرْآنًا عَرَبِيًّا لَّعَلَّكُمْ تَعْقِلُونَ
«Vi har sendt den ned som en arabisk Koran, for at dere skal forstå.» - Quran 12:2 (Yūsuf)
Rettsskolenes holdning
Majoriteten av de klassiske lærde, malikī, shāfi'ī og ḥanbalī, mener at khutbaens kjernedeler (ḥamd, ṣalāh over Profeten ﷺ, et Koran-vers og oppfordringen til taqwā) skal holdes på arabisk så lenge det er mulig. Den ḥanafitiske skolen gir bredere rom for andre språk, men også der er arabisk den foretrukne og normale praksisen.
Årsaken er ikke bare juridisk. Khutbaen binder hver menighet på fredagen til ummah over hele verden: de samme versene, de samme formuleringene, det samme språket som Profeten ﷺ selv valgte.
وَمَا أَرْسَلْنَا مِن رَّسُولٍ إِلَّا بِلِسَانِ قَوْمِهِ لِيُبَيِّنَ لَهُمْ
«Vi har ikke sendt noen budbringer unntatt på hans folks språk, slik at han kunne gjøre det klart for dem.» - Quran 14:4 (Ibrāhīm)
Der oversettelsen hører hjemme
At khutbaen er på arabisk betyr ikke at forståelsen er uviktig. Tvert imot: verset ovenfor sier li-yubayyina lahum, «slik at han kunne gjøre det klart for dem.» Mange samtidige lærde tillater og oppmuntrer derfor en forklaring eller oversettelse ved siden av den arabiske khutbaen, spesielt i moskeer med mange konvertitter eller unge muslimer som ennå ikke kan arabisk.
Det er nettopp der Minbar hører hjemme: khutbaen er fortsatt på arabisk, som Sunnah bevarer den, og menigheten leser meningen på sin egen telefon uten at imamen trenger å bryte prekenens flyt.